Denne artikkelen gir en oversikt over designdidaktisk forskning som har utviklet seg i Norge i perioden 1997-2007. Da Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) åpnet sitt doktorgrads-program for kunstnere, designere og undervisere innen dette fagfeltet i 1995, fikk profesjons-praktikere mulighet til å forske innen eget fagfelt. Derfor er de doktoravhandlinger som har blitt avlagt ved AHO av historisk betydning. Artikkelen gir også eksempler på tematisk beslektede doktoravhandlinger som er utviklet innen rammen for andre disipliner som for eksempel pedagogikk og sosiologi. Designdidaktikk ligger i skjæringsfeltet mellom den profesjonelle designers yrkesutøvelse, designteori, materiell kultur i samfunnet, forbruker-aspektet og utdanningsproblematikk. Artikkelen skisserer hvordan feltene er gjensidig påvirket av hverandre gjennom en designdidaktisk akse. Det finnes forholdsvis lite tilgjengelig forskning om problematikk knyttet til den undervisning som gis ved profesjons-utdanningene i design. Dette speiles i artikkelens innhold.

Da yrkesskoler, husflidsskoler og gymnas i Norge ble samlet i én felles videregående skole i 1976, var en av intensjonene at elevene skulle kunne kombinere praktisk og teoretisk utdanning. På ”husflidslinja” fikk kunst- og designfagene gode rammer for utvikling, men elevene fikk ingen sluttkompetanse. I perioden 1994-2006 fikk kunst- og designfagene stor oppslutning med utdannings­­tilbudet Tegning, form og farge med studiekompetanse. Denne hybriden ble opprettet under den yrkesfaglige studieretningen Formgivingfag, og den fungerte som et studie­­forberedende tilbud som både ga studie­kompetanse og realkompetanse som grunnlag for opptak på høyere utdanning innen kunst, design og arkitektur. Ambisjonen fra 1976 om å kombinere teoretiske og praktiske fag har blitt fulgt opp med å øke antall obligatoriske teoretiske allmennfag på de yrkesfaglige studieretningene, spesielt etter 1994. Departementet har ikke på tilsvarende måte pålagt skolene å integrere flere praktiske fag på allmennfaglig studie­retning. Det valgbare linje-/studieretningsfaget Form og farge har derfor bare i beskjedent omfang blitt gitt som tilbud til elevene i denne perioden.

I 2013 tok Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen (KKS), i samarbeid med lærerutdannere i fag­feltet, initiativ til opprettelsen av det som i dag er Nettverk for formgiving, kunst og håndverk i uni­vers­itets- og høgskolesektoren (KHUH). Siden opprettelsen har dette nettverket prioritert arbeid med årlige nettverks­konferanser for å styrke forskning og samarbeid innen fagfeltet. I denne artikkelen er Nettverkskonferansene i perioden 2014–2022 studert i lys av Lave og Wenger sin teori om ‘communities of practice’ – praksis­felles­skap, der faglig og organisatorisk legitim perifer deltakelse inngår i en helhet. Empirien gir oss grunnlag til å hevde at aktiviteten i praksisfellesskapet KHUH har vokst i denne perioden, ved at flere har fått adgang til slik deltakelse. Hele 288 pre­sen­ta­sjon­er, i form av paper, praksis­for­tel­ling­er eller poster har blitt pre­sen­tert, 20 personer har bidratt i ar­­beidsutvalg (AU) og 11 i viten­skap­elige ko­mi­teer (VK). KKS har mye av æren for nettverkets framgang og kontinuitet. Satsningen på KHUH – framfor et felles estetisk nett­verk – har vist seg å være en vellykket strategi.

This issue of FORMakademisk is built upon papers from the DRS//CUMULUS Oslo 2013 con­fer­ence — 2nd International Conference for Design Education Researchers — at Oslo and Akershus University College of Applied Sciences (HIOA) 14-17 May 2013 in Oslo. The conference was a cooperative event between the Design Research Society (DRS) and the International Association of Universities and Schools of Design, Art and Media (CUMULUS), and hosted by the Faculty of Technology, Art and Design at HIOA. The theme for the conference was Design Learning for Tomorrow — Design Education from Kindergar­ten to PhD. The conference received an overwhelming response both ahead of the conference, with 225 admitted papers, and during the conference with 280 delegates from 43 countries listening to 165 presentations and having a good time in Oslo. The last day of the conference was the 17th of May, Norway National Day, with traditional songs and a children’s parade in the centre of Oslo.We see this positive response to the conference as a growing awareness of perceiving design in a broad interdisciplinary perspective in support for a better tomorrow. For years the Design Literacy Research Group, with a base at HIOA in Oslo, has promoted the idea that sustainable design solutions should include more than ‘professional’ designers; they should also include the general public as ‘conscious’ consumers and decision makers with responsi­bility for quality and longevity, as opposed to a ‘throw-away’ society.

Artikkelen beskriver hvordan forskning innen skapende profesjonsfag har blitt drevet fram av professor Halina Dunin-Woyseth. Med bakgrunn som arkitekt har hun hatt et innsideperspektiv på de utfordringene de skapende profesjonsfagene sto overfor. Som en av de få arkitekter som også hadde doktorgrad fikk hun ansvar for utviklingen av doktorgradsprogrammet på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Hun utviklet kunnskapskonseptene ‘the making professions’ og ‘the making disciplines’ for å synliggjøre og håndtere de skapende profesjonenes utfordringer som selvstendige forskbare (researchable) fagfelt i møte med etablerte akademiske disipliner. I 1995 sto hun sentralt i avgjørelsen om å åpne doktorprogrammet på AHO for designere og designdidaktikere, noe som har spilt en avgjørende rolle for framveksten av et designdidaktisk forskningsfelt i Norge. Innsatsen til Dunin-Woyseth går langt ut over det å være én persons innsats, den eksemplifiserer hvordan utdanning og forskning med et innsideperspektiv på kunnskapsutvikling har avgjørende betydning for et demokrati der også representanter for praktiske profesjoner må kunne artikulere sin innsidekunnskap med akademisk troverdighet. Framhevingen av et innsideperspektiv (Ryle, 1945) og viktigheten av aktive fagmiljøer (Becher & Trowler, 2001) setter også Halina Dunin-Woyseths innsats inn i et større perspektiv. Hun har høstet internasjonal anerkjennelse både som teoretiker og feltbygger.