Verdenslitteraturens geografier: Norge på det litteraere verdenskartet 1800-tallet er århundret da den skandinaviske litteraturen setter sitt store avtrykk på det litteraere verdenskartet, der forfattere som H.C. Andersen, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Selma Lagerlöf og andre etablerer seg som internasjonalt kjente navn som bidrar til å løfte den skandinaviske litteraturen ut av periferien. 1 Denne omveltningen i litteraer synlighet og status utgjør det Narve Fulsås og Tore Rem omtaler som et skandinavisk øyeblikk i verdenslitteraturen, da skandinaviske forfattere, og saerlig Ibsen, gjør sin definitive inntreden på det europeiske litteraere markedet mot slutten av århundret. 2 Men 1800-tallet er også århundret da Skandinavia, og Norge, som vi skal konsentrere oss om her, for alvor blir et sted i litteraturen som både skandinaviske og ikke-skandinaviske forfattere fatter interesse for og begynner å ta i bruk litteraert. De tre tekstene vi ser naermere på i denne artikkelen, Mary Wollstonecrafts reiseskildring Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway and Denmark (1796), Victor Hugos historiske roman Han d'Islande (1823) og Theodore Mügges eventyrroman Afraja (1854), gir ulike eksempler på hvordan Skandinavia og Norden, eller snarere forestillinger om det skandinaviske, nordiske og nordlige, kom på moten og slo feste i europeisk litteratur på 1800-tallet. Gjennom slike litteraere representasjoner fikk Skandinavia en mer fremtredende litteraer eksistens 3 i 1800-tallets internasjonale litteraturmarked, som foregriper det skandinaviske øyeblikket i Fulsås og Rems betydning. Med litteraturgeografen Matthew Wilkens' begrep kan vi snakke om 1800-tallet som en periode i europeisk litteratur der det foregikk en økt «geografisk investering» i Skandinavia. 4 Denne siden av Skandinavias 1 I 1901 tildeles dessuten Nobelprisen i litteratur for første gang og bidrar til å gjøre Stockholm til et av maktsentrene i litteraturens verden. Se Pascale Casanova, La république mondiale des lettres.