Lek har fra Normalplan 1922 vært omtalt som en del av kroppsøvingsfaget i skolen, og som del av fornyelsen av faget i Kunnskapsløftet 2020 (LK20) skal lek vektlegges i større grad enn tidligere. Det finnes lite forskning om hvordan læreplanene omtaler lek og lekens plass i kroppsøvingsundervisningen. I det store tilfanget av lekteori ser det ut til å være enighet om noen kjennetegn ved leken, men det er til dels sterk uenighet om andre. Artikkelen undersøker på denne bakgrunn følgende problemstilling: Hvordan er lek konseptualisert i norske læreplaner i kroppsøving fra 1922 til og med Kunnskapsløftet 2020 (LK20)? Dette gjøres gjennom analyse av i hvilke kombinasjoner begrepet lek er brukt i de ulike læreplanene, og hvilke forventinger som skapes til lek, gjennom lekens retoriske funksjon. Med utgangspunkt i historisk konseptualisering Koselleck (1985) gjennomføres en nærlesning og analyse av læreplanene basert på «conceptually oriented criticism» (Jasinski, 2001a; 2001b). Resultatene viser at læreplanene skaper forventninger om at lek skal gi ulike typer bidrag i kroppsøving og at de ulike forventningene kan stå i ulike relasjoner til annet innhold og metoder i faget. Dette kan også forstås som et uttrykk for asymmetri. Selv om lek gjerne omtales som å ha egenverdi, er det i et historisk perspektiv de instrumentelle forventningene til lek som i størst grad blir retorisk synlig i læreplanene. Vi mener det er et behov for å diskutere lekbegrepet i kroppsøving og hva lek skal bidra med i faget. Videre er det også behov for mer forskning om hva som foregår i kroppsøving når lek er en del av undervisningen.