Cultural negotiation: Moving beyond a cycle of misunderstanding in early childhood settings

Abstract

Developing partnerships with families is critical in childcare services. However, families and early childhood educators bring to settings different cultural backgrounds, experiences and expectations of their role and the role of the childcare service. These differences can impact the family-educator partnership. This article examines some issues that arise when there is a disparity in understanding of expectations, which can result when educators are attempting to provide continuity of care-giving practices and families are hesitant about sharing their home practices. This study explores communication processes and expectations of continuity of care between home and early childhood setting. A social constructivism approach using qualitative methods of data gathering explored family and educator perceptions of continuity between home and setting. A cycle of misunderstanding is explained that ascribes characteristics of possible family educators' responses as a result of a poor understanding between roles. The discussion draws together the need to ascertain processes for negotiating with families and exploring practices that support the building of partnerships between families from culturally and linguistically diverse backgrounds and educators in childcare settings.

Early childcare as arenas of inclusion: the contribution of staff to recognising parents with refugee backgrounds as significant stakeholders

“…The main concern of parents is the proper care and supervision of their children, as well as if their children are learning the dominant language and social-emotional skills (Andenaes 2011;De Gioia 2015;Van Laere and Vandenbroeck 2017;Vuorinen 2018;Sønsthagen 2018). The importance of a common language for interactions between staff and parents has also been illustrated (De Gioia 2013).…”

«Jeg savner barnet mitt». Møter mellom somaliske mødre og barnehagen

“…Ved å legge til rette for økt deltakelse i utforming av barnehagens pedagogiske innhold, kan foreldre myndiggjøres (De Gioia, 2013). I et slikt samarbeid må en legge til rette for at foreldre forstår at deres kompetanse og meninger er viktig, selv om deres forforståelse kanskje er at det er de ansatte i barnehagen som er ekspertene.…”

“…Pedagoger bør etablere en praksis som etablerer et tillitsforhold mellom foreldre og personalet, der foreldre ønsker å dele viktig informasjon om sine barn. Pedagoger bør ta seg tid til samtaler som gir muligheter for å, sammen med foreldrene, utforske den dominerende kulturen i barnehagen og kulturen i hjemmet (De Gioia, 2013). Som Bergersen (2017, s. 229) skriver Ved å gå inn i en åpen og ofte tidkrevende dialog der en virkelig prøver å møte den andres spørsmål med åpenhet og interesse for å forstå det en ikke forstod tidligere, vil en kunne innse at det kan handle om ulike verdier og syn på hva og hvordan barna skal laere og utvikle seg (…) Å se foreldre som en ressurs, saerlig hvis de stiller kritiske spørsmål til det en tar for gitt, er en god kilde for økt refleksjon og kanskje endret praksis.…”

“…Likevel, erkjennelse av at et større fokus på foreldrene er viktig, henger sammen med Bechers (2006) forståelse av at trygge foreldre er det viktigste en har for å skape en god barnehage. Det er pedagogenes ansvar å sørge for at foreldrene etablerer nok tillit til å dele viktig informasjon om sine barn (De Gioia, 2013). Da må personalet, og saerlig pedagogene, åpne opp for en dialog som handler om mer enn klaer, mat og døgnrytme, der en får fram hvilke forventninger foreldrene har til barnehagen og hvilke forventninger personalet har til foreldrene.…”

“…Dette må skje gjennom en gjensidig dialog og ikke en informerende monolog fra personalets side. Dette krever tid, og en må vaere åpen for å verdsette ulike perspektiv, utforske og kritisk reflektere over gjeldende praksis og diskurs, og se foreldrene som en ressurs (Bergersen, 2017;De Gioia, 2013).…”