Spesialundervisning i videregående opplæring fra Reform 94 til Kunnskapsløftet

Abstract

Artikkelen drøfter praktisering og resultater av spesialundervisning i videregående opplæring i Norge med hovedfokus på tiden fra innføringen av Reform 94 til like etter innføringen av Kunnskapsløftet. Artikkelen drøfter forholdet mellom segregerte og inkluderende løsninger, men uten å ha som ambisjon å svare på spørsmålet om hva som er best. Det vises at selv om inkludering som prinsipp har bred politisk oppslutning, foregår det fortsatt omfattende bruk av segregerende tiltak i spesialundervisningen. Kvantitativ forskning i perioden 1994-2009 viser at elevene oppnår best faglige resultater når de får spesialundervisning i inkluderende løsninger, og at elever som får spesialundervisning i egne klasser med redusert elevtall i gjennomsnitt oppnår de svakeste faglige resultatene. Kvalitativ forskning modererer disse funnene, og viser at det også er mulig å oppnå gode resultater innenfor segregerte løsninger. Dette skjer særlig når to forutsetninger er tilstede, at skolens ledelse og personale har et gjennomtenkt og bevisst forhold til sin pedagogikk, og når ungdommene får tett oppfølging.

Forståelser av de sårbare elevene under koronapandemien: Fra inkluderende praksis i klasserom til mulighetsrom?

“…Inkludering som prinsipp og praksis I arbeidet med tilpasset opplaering trekkes inkludering frem som sentralt prinsipp, hvor inkludering innebaerer at alle elever skal ha tilhørighet til en klasse og ta del i fellesskapet (Utdanningsdirektoratet, 2021b). Inkluderingsbegrepet har ofte blitt brukt i forbindelse med elever med spesialpedagogiske behov og mer spesifikt hvorvidt disse elevene skal ha undervisning innenfor eller utenfor ordinaerklassen (Markussen, 2010). Flere har tatt opp dilemmaet mellom inkludering og tilrettelegging av spesialiserte støttesystemer for den enkelte.…”

Læreres pedagogiske organisering av elevbedrift for elever med særlige behov

“…Spesialundervisningen gis også i økende grad i segregerende former, enten som smågruppetiltak eller i en-til-en-undervisning (Nes, 2013). Dette til tross for at en inkluderende organisering av opplaeringen gir positive skolefaglige resultater for denne elevgruppen (Markussen, 2004;Boaler, 2008;Markussen, Frøseth & Grøgaard, 2009;Opheim, Grøgaard & Naess, 2010). Disse utfordringene understreker behovet for arbeidsmetoder og pedagogiske løsninger som omfatter alle elevene.…”