This chapter discusses how to make space for Sámi feminist perspectives within both Sámi research and Nordic feminist research. The author explores how both patriarchal and colonial power continue to shape the lives of Sámi women, and argues that there is a need for a feminist decolonial critique that destabilises the taken-for-granted silencing of Sámi women’s perspectives in both Sámi research and Nordic feminist research. In order to do so, we need to move beyond the traditional ways of defining feminist perspectives, and include Indigenous perspectives on land, water, health, rights and identities, and through this highlight how it is possible to create a common ground for both Sámi and feminist perspectives. The relative lack of Sámi feminist perspectives is paradoxical, given the fact that both intersectional and postcolonial perspectives have made an impact on feminist research today, and contemporary Sámi women are increasingly educated and hold a strong position within academia, activism and the Sámi society as a whole.

I denne artikkelen undersøker jeg hvordan forståelser av kjønn og kultur artikuleres av ansatte innenfor feltet samisk psykisk helsevern. Disse artikulasjonene kan gjenspeile både positive og negative diskurser om kjønn og kultur i samiske samfunn. Artikkelen baserer seg på et kvalitativt materiale hvor jeg har intervjuet personer som jobber med psykisk helsevern i samiske områder. Jeg er inspirert av Judith Butlers (1990) teori om performativitet, hvor kjønn skapes og gjenskapes gjennom performative handlinger. Jeg kombinerer dette med perspektiver på myter og realiteter (Kuokkanen 2007; Nystad 2003) knyttet til forståelser av kjønn i samiske samfunn. Jeg argumenterer for at ansatte innenfor psykisk helsevern må reflektere rundt hvordan de selv potensielt kan bidra til å forsterke negative stereotypier i møte med samiske pasienter, gjennom å ureflektert reprodusere dem, noe som kan gi de samiske pasientene et dårligere helsetilbud.

While being Norwegian is often associated with being white, the absence of a discourse on race makes it difficult to analyze racialization scientifically. It is sometimes argued that critical race theory is developed within an American context and that it is not culturally relevant in a Norwegian context. We argue that while this might be true in some cases, critical race theory might nevertheless give new insights into how racial practices and colonial structures continue to be important parts of the power relations in Norway. We base our article on two empirical materials from a Norwegian-Sámi context and from professionals in Norwegian child protective services in order to illuminate how racialization is expressed. In our comparative perspective and collaborative and self-reflexive writing process, we use the concept of interpretive repertoire to explore how postcolonial and critical race theory is a challenging, but nevertheless useful approach to analyze racialization and discrimination in Norway.

No abstract

Nord-Europas urfolk, samene, opplever i likhet med urfolk verden over en økende grad av urbanisering (Peters & Andersen, 2013). Det gjelder saerlig den yngre generasjonen samer, hvor stadig flere vokser opp i eller flytter til byene. I takt med at samene blir mer urbanisert, dukker det også opp nye spørsmål om samisk fremtid hvor samisk synlighet og overlevelse i byene blir et viktig tema. Vi er opptatt av hvordan koloniale relasjoner, representasjoner og praksiser reproduseres i nåtiden. Vi har intervjuet samisk ungdom i utvalgte nordiske byer, representanter fra samiske ungdomsorganisasjoner, samiske sivilsamfunnsaktører for øvrig, samt relevante myndighetspersoner. I artikkelen undersøker vi hvordan det skapes nye urbane samiske rom i møter mellom samisk ungdom, samiske ungdomsorganisasjoner, majoritetssamfunnet og dets institusjoner. Gjennom Sara Ahmeds begrepspar behag/ubehag, analyserer vi hvordan de intervjuede erfarer koloniale strukturer på mikronivå i bysamfunn hvor det ikke alltid er rom for samisk språk og kultur.