Recently, Hartmann and Hartmann (2014) found that psychiatric outpatients, both with and without access to Internet-based information about the Rorschach Inkblot Method (RIM; Weiner, 2003 ) and the MMPI-2 (Butcher, Dahlstrom, Graham, Tellegen, & Kaemmer, 1989 ), were unable to imitate healthy test performance on these tests. We replicated the study by administering the RIM and the MMPI-2 to 63 incarcerated violent offenders using similar testing conditions. As in the previous study, comparisons were made not only among the 3 subgroups of incarcerated offenders, but also between these offender groups and the group of nonpatients examined in the previous study. On the RIM, Internet-coached and uncoached "faking good" offenders produced records with significantly higher F% and X-% and significantly lower M, m, SumC, X+%, P, AG, and COP than nonoffenders under standard instructions (effect sizes between d = 0.24 and d = 2.39). For AgC, AgPot, AgPast, and TCI% there were no significant differences between the faking offenders and the nonoffenders under standard instructions. On the MMPI-2 clinical scales, there were no significant differences between the faking good groups and the nonoffenders under standard instructions, except on Hs, Pd, and Sc. Both faking groups were identifiable by their high L scale scores. Although both faking groups managed to avoid giving responses with aggressive and generally psychopathological content on the RIM, they were unable to produce test profiles demonstrating healthy test performance on any of the tests; nevertheless, Internet-based test information might weaken test validity.

This article reflects on the literature teaching of lower secondary L1 teachers in Norway. We examine how teachers plan for and assess their students' literary development, and ask what they consider to be the main purpose of literature teaching, what they understand as literary development, and to what extent they experience and understand literature instruction planning as a collaborative and collegial task. Methodologically, the study is based on semi-structured interviews with L1 teachers (N=9) at one lower secondary school in a Norwegian city. Theoretically, the study builds on L1 paradigm syntheses, models of literary competence, while also lending itself to sociological studies of professions. The findings suggest that Norwegian L1 teachers consider fostering the joy of reading to be the most important aim of literature teaching. Their teaching is legitimized from a reader-oriented position, mainly supported by everyday theory and common-sense discourse rather than scholarship or theories of literary criticism, didactics, or pedagogy. Furthermore, the teachers demonstrate dissenting views on how to plan for and structure students' development of literary competence throughout the three-year course but tend to agree that the development should progress from experience-based literature teaching to more analytical and interpretative approaches. As a general trend, teachers experience difficulties assessing students' progression in literary competence, predominantly resorting to assessing students' knowledge and use of analytical concepts. Finally, the findings imply that variations in the teachers' understanding of literature teaching's purpose and in their related planning and assessment should be seen in the context of the school's professional community, especially regarding what opportunities it facilitates for disciplinespecific peer networks.

I denne artikkelen undersøker vi utforskende gruppesamtaler med utgangspunkt i eldre lyrikk i norskfaget på Vg2 studiespesialiserende program. Vi undersøker hva som skjer når elever får lese og samtale om tekstene uten først å få innføring i deres litteratur­historiske kontekst. Mer spesifikt spør vi hvilke tolkingsmessige utfordringer elevene møter i diktene, i hvilken grad utfordringene skyldes manglende kontekstuell kunnskap, og hvordan elevene håndterer dem. På et mer overordnet nivå reiser undersøkelsen spørsmål om hva det innebærer å lese tekst i kontekst. Bakgrunnen for studien er på den ene siden faghistorisk, grunnet i en langvarig spenning mellom kulturhistorisk kunnskap og tekstanalytiske ferdigheter i norskfaget, som aktualiseres ytterligere med fag­fornyelsen av 2020. På den andre siden er studien motivert ut fra manglende kunnskap om hvordan litteraturundervisning kan utformes slik at elever gis muligheter til å lese eldre tekster utforskende, men samtidig med forståelse for både tekstens og lesningens historiske kontekst. Materialet består av transkriberte samtaler om én musikklyrisk samtidstekst og tre eldre poetiske tekster i sju grupper à fire elever. I artikkelen blir samtalene om to av disse tekstene analysert, mens de øvrige brukes som bakgrunns­materiale. Analysen blir gjort med særlig blikk for hvilken intertekstuell literacy elevene demonstrerer i møte med de eldre diktene, og mer spesifikt hvordan meningsskapingen skjer i spennet mellom historisk kontekst og samtidskontekst, og mellom tekstens og lesernes horisont. Med utgangspunkt i tekstforståelsen som kommer til uttrykk i sam­talene, er formålet med undersøkelsen å drøfte didaktiske implikasjoner for undervis­ning i eldre tekster og litteraturhistorie. I samtalene driver elevene aktivt, menings­søkende arbeid preget av undring, spørsmål og tolkningshypoteser. Samtidig preges samtalene av at elevene mangler kunnskap om historisk situerte tekstkonvensjoner og litteratursyn. Nøkkelord: litteraturundervisning, litteraturhistorie, lyrikk, utforskende lesing, litterære samtaler, litterær kompetanse

No abstract

Frå redaksjonen Den årlege konferansen til SASS (Society for the Advancement of Scandinavian Study) vart halden i Madison 2.-4. mai i år. Rutinerte SASS-deltakarar meinte at dette var den beste utgåva av konferansen dei hadde deltatt på, fagleg sett. Toril Moi heldt keynote-forelesing om autentisitetsprosjektet i Karl-Ove Knausgårds Min kamp. Det var fire streams, om Ibsen, norrøn litteratur, «det nordiske og det globale» og om undervisningsformar i skandinavistikken. Og som vanleg på slike breie konferansar vart den fleirtydige konferanse-tittelen «Closing the Frontiers» tolka på kreativt vis. Madison ligg i Wisconsin og er naer hovudområda for den nordiske immigrasjonen til USA på 1800-talet. Spora herfrå var ikkje vanskelege å sjå, og i «Dane County» var mange av innbyggarane opptatte av sin nordiske bakgrunn. Ved opninga av konferansen var dekanen for det humanistiske fakultetet faktisk heilt på gråten: Med tjukk stemme fortalde han om mora si, som hadde vore brennande opptatt av norrøn dikting og mytologi. Det gav han ein saerleg personleg motivasjon for å satsa vidare på skandinavistikken som forskings-og utdanningsfelt ved universitetet i Madison. Også blant deltakarane kunne ein merke ein generell entusiasme for alt nordisk-fleire deltok nemleg utan å vere forskar eller student, men på grunn av den personlege bakgrunnen sin som norsk-/svensk-/dansk-amerikanarar. Det kan vera ei påminning om at identitet speler ei større rolle i fagfeltet vårt rundt om i verda enn vi er vande til å tru. I Edda 4/19 analyserer Giuliano D' Amico ei forfalskningssak som omhandla falske dokument av Henrik Ibsen og Knut Hamsun, og som kom for retten i 2012. Artikkelen er basert på ei rekke dokument som Økokrim gav forfattaren tilgang til. Artikkelen hevdar at litteraere forfalskingar ikkje berre er bevis, men kan bera med seg historisk og estetisk verdi. Elin Stengrundet tek opp Henrik Ibsens Samfundets støtter (1877) og En folkefiende (1882) med vekt på rolla til tenåringane Olaf Bernick og Ejlif Stockmann. Artikkelen argumenterer for at verka inneheld ein hittil oversedd ungdomstematikk, og at ei lesing med vekt på denne tematikken belyser sentrale spørsmål i dei to skodespela. Elisabeth Johannessen undersøker korleis visse bildebøker vekker affektive responsar. Dette gjer ho med støtte i Knud Ejler Løgstrups kunstfilosofi og omgrep. Filosofien hans om den estetiske medkjensla kretsar rundt korleis kunsten ved å spela på dei etiske innstillingane til publikum modellerer ulike kjenslemessige responsar. Med utgangspunkt i omgrepa «interdependens», «stemtheit» og «spontane livsytringar» naerles ho Krigen (2013) av Gro Dahle og Kaja Dahle Nyhus og Det første barnet på månen (2009) av Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande. Ingvild Hagen Kjørholt samanliknar bruken av Nordahl Griegs «Til ungdommen» (1936) og Voltaires Traité sur la tolérance (1763) i den kollektive responsen etter terrorangrepa i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 og i Paris i januar 2015. Ho kastar lys over korleis og kvifor kanonlitteratur vart ein del av minnearbe...