No abstract

All congregations in the Church of Norway have to make their own local plan for Christian education, according to a National curriculum. In this article we are following six congregations in their working process, and we are asking how the congregation can learn from the process for congregational planning in general. As theoretical perspectives we use Van Gelder’s technical and cultural changes and Senge’s five disciplines of learning organizations. We see that congregations can learn different attitudes and skills. The working process develops didactic insight and competence among staff and volunteers. Developing work about core activities in the congregation is not only a systematic, technical working process. It is especially a cultural endeavor, where you have to deal with different ideas, visions and values.    Keywords: Christian education, Church of Norway, developing local plan, learning congregation  SammendragAlle menigheter i Den norske kirke må utvikle sin egen lokale plan for trosopplæring. Artikkelen utforsker arbeidsprosessen med lokal plan i seks menigheter og undersøker sammenhengen mellom dette planarbeidet og utviklingsarbeid i menigheten generelt. Vi bruker Van Gelders skjelning mellom tekniske og kulturelle endringer, samt Senges fem disipliner for lærende organisasjoner som teoretiske perspektiv. Menighetene lærer ulike holdninger og ferdigheter gjennom planarbeidet. Det gir didaktisk innsikt og økt kompetanse hos ansatte og frivillige. Utvikling av en plan og gjennomføring av kjerneaktiviteter i menighetens trosopplæring er mer enn en systematisk, teknisk arbeidsprosess. Utviklingsarbeidet innebærer også kulturelle utfordringer, der en må bearbeide ulike ideer, visjoner og verdier. Nøkkelord: Trosopplæring, Den norske kirke, utvikling av lokal plan for trosopplæring, lærende menighet

Når dette skrives, er det snart 15 år siden trosopplæringsreformen ble vedtatt i Stortinget. Tiden er inne til å spørre om reformen har innfridd de mål og forventninger som var ved oppstarten, og hva som er veien videre. Vi vil i denne artikkelen reflektere over noen av utfordringene vi ser. For det første har vi i langt større grad fått et flerreligiøst/religionsmangfoldig samfunn. Barn og unge møter gjennom skolen, og særlig KRLE-undervisningen, religionsmangfoldet i direkte eller indirekte forstand. Kirken kan ikke forutsette at barna som kommer til trosopplæring, har et innenfrablikk på kristendom gjennom skolens undervisning eller hjemmefra. For det andre er omfanget av kristendomsundervisning for barn og unge blitt mindre, også for de som blir døpt. Trosopp-læringsreformen skulle gi opplæring til alle døpte. Tallenes tale er imidlertid tydelig: om lag en fjerdedel er med på trosopplæringstiltak før konfirmasjonstiden. Majoriteten av de døpte er ikke med i en systematisk opplæring fra småbarnsalderen. Trosopplæring skulle erstatte bortfall av rundt 300 timer kristendomsundervisning i skolen. Det har altså for de fleste ikke skjedd. På bakgrunn av utviklingen de siste ti-årene vil vi reflektere over konsekvensene av at barna lever i en flerreligiøs kontekst, og utfordringen med kirkelig undervisning for alle døpte. Vi spør hvordan kirken i enda større grad kan oppnå de gode mål og intensjoner som lå til grunn for trosopplæringsreformen.

The main goal of the article is to investigate challenges and possibilities in the cooperation among the employed pastors and pedagogues in the congregation and how this contributes to develop the Christian education. The empirical material mainly stems from qualitative interviews in six different congregations, and the theoretical perspectives focus on organisational theory and the implementation of Christian education as a process of change. I have found a willingness to cooperate in the church education. However, the educational people are seen as primarily responsible and there exists role conflicts among them. The pastors, on the other hand, want to play a role in the Christian education but they have challenges in prioritising this among all the other expected tasks. Keywords:Christian education, congregational development, staff cooperation, congregational teacher, pastor, Michael Fullan SamandragMålsetjinga med artikkelen er å utforska utfordringar og moglegheiter i det tverrfaglege samarbeidet mellom tilsette prestar og undervisningsmedarbeidarar og korleis dette bidrar til å utvikla trusopplæringa. Det empiriske materialet er etablert gjennom kvalitative intervju i seks menigheter, og dei teoretiske perspektiva kjem frå organisasjonsteori og implementeringa av trusopplæringa som ein endringsprosess. Det er stor vilje til å delta i trusopplæringa. Likevel er det slik at dei undervisningstilsette blir oppfatta som hovudansvarlege i dette arbeidet, og artikkelen viser at uklare rollar mellom dei kan skapa konflikt. Prestane ønskjer òg å spela ei rolle i trusopplæringa, men dei kjenner på utfordringar i å prioritera dette mellom andre pålagte oppgåver. Nøkkelord:Trusopplæring, menighetsutvikling, stabssamarbeid, trusopplærar, prest, Michael Fullan

This article investigates how so-called “shepherds” (mpiandry) in the Malagasy revival movement (Fifohazana) recognize, identify, and address fears through their preaching in what here are called healing services. The services follow a strict liturgy and allow for homiletical spaces where fears are expressed and addressed. This essay presents a few detailed stories from field material produced from qualitative research interviews and observation of preaching in these services. The specific emphasis in the material reveals how in their preaching the shepherds interpret the problems of life in terms of a fight with evil spirits and the devil. Preaching in the movement transforms and empowers vulnerable and excluded people, it reconciles them with God, and it gives meaning and direction to their day-to-day struggles. The preaching, however, is mainly occupied with individual salvation. The author challenges the movement to find contextually and culturally coherent ways to advocate for justice for the vulnerable and excluded.